Okkupasjonstid (1940-1945) – (Innlegg under arbeid)
Kilde : Ådne Utvik
Det skulle ikke være lett for folk å reise for å besøke hverandre eller handle –
voksne måtte ha et ”pass” eller grenseboerbevis.
Fire menn satt på lensmannskontoret høsten 1940 og skrev ut 4000 slike bevis
til beboere i Skåre og Torvastad.
Den viktigste nyhetskilde var aviser og radio. Men i august 1941 måtte radioapparatene
leveres inn. Ca. 1500 apparater ble samlet inn i Torvastad lensmannsdistrikt, som omfattet
Skåre, Torvastad og Utsira.
Beboere på Vikshåland måtte levere inn sine radioer på forsyningsnemnda sitt kontor hos
Christian Hauge på nabogarden Ner-Hauge.
Blending – Blendingsgardiner :
Allerede den 9. april 1940 kom det ordre fra tyskerne om at blending skulle gjennomføres, slik at
allierte fly ikke skulle kunne orientere seg –og derav ble bombemål, boliger og befolkning verna.
Man måtte skaffe spesielle blendingsgardiner. Disse tykke, sorte gardinene ble festet i
vinduskarmene, slik at ikke noe lys slapp ut. Brudd på forskriftene førte til bøter på fra tyve
til femti kroner, et betydelig innhogg i lommeboka – de som ungikk å følge påbudet kunne også
bli fratatt strømmen – i noen tilfeller endte det opp med hardere sanksjoner.
Blendingen var hatet av alle, og ved frigjøringen tok det ikke lang tid før folk begynte å brenne
blendingsgardiner i gatene.
Her på Vikshåland måtte også vi følge dette påbudet.
En kveld kom to Tyskere på døra til husnummer 74 for å påpeke at blendingen
ikke var i henhold til forskriftene – her ble de to soldatene møtt med lite forståelse
og motargumenter – dette førte til en opphetet diskusjon – som bonden gikk seirende utav !
Det endte med at soldatene måtte dra med uforrettet sak !!
De samme Blendingsgardinene (til husnummer 74 ) ble etter krigen lagt i løa
I nærhet til boligen – og ble liggende her helt til stormen Nora 2013 delvis ødela den
nevnte løa og de nevnte blendingsgardinene – disse var da så mørnet at det
ikke var mulig å ta vare på de.
Kildetekst overfor : TmW
Kildeteks nedenfor : Erling Vikshåland
De fem årene som følgte etter den tyske invasjonen den
9. april 1940 ble en tid de fleste nordmenn ble berørt av, på
en eller annen måte.
En ny situasjon med bevepnede soldater og hemmelig politi
(Gestapo) overtok, – sammen med vennligstillende nordmenn,
styringen av landet på alle nivå.
Selv om vi »her ute på landet» bare sporadisk ble konfrontert
personlig med de »grønne» (Tyskerne) rådde det en ny og usikker
stemning blandt oss.
Tyskerne kom først til steder som Teglverket på Bø, Bøneset sildoljefabrikk
og bedehuset på Nordbø i vårt nærområde.
Ved fergestedet i Salhus var det døgnet rundt kontroll av 2 væpnede
vakter.
Skulle du over Karmsundet med ferge eller båt ble det avkrevet pass
(grenseboerbevis) etter fylte 15 år.
De vanlige tyske hærsoldatene var i 20+ års alderen disiplinerte
og særs glade i fotballspill.
En som alle likte var Fritz Heidemann . Med sin lyse , nordiske lygg
og sjarmerende fremtoning , og ikke minst smilende legning , vant han mange
venner blandt reisende i Salhus.
På Vikshåland kom det i slutten av krigsårene tyske offiserer for å
jakte ender ved Haugavågen.
Som gårdsdreng på Øvre-Hauge (nabogarden) jaktet også jeg ved
Haugavågen, og da med ulovlig våpen tilhørende gardseieren.
Vi måtte derfor se mot Vikshåland -passe på at ingen biler tilhørende
tyske jegere var parkert der.
Mot vest, i Visnes var det også en mindre forlegning for luftvernmannskap.
De var en gang på marsjtrening langs Vikshålandsveien.Veien var den gang
gruslagt og etter regnvær fikk den en leiraktig overflate, og avtrykk av
soldatstøvlene kom tydelig til syne.
Det ble sagt at de skulle ha 36 stk. skobesparere av jern , samt heljern
og ett buet stålbeslag ved tåen.
Vi kunne slå fast etter opptelling at soldatenes »undersåtter» var
i henhold til reglementet. Nøyaktighet var tyskernes varemerke
»ordnung muss sein», på deres språk.
En annen gang Tyskerne marsjerte forbi Vikshåland mistet en av soldatene
ett Infanteriangrepsmerke .Senere kom de tilbake for lete etter dette men fant det
ikke i det halvhøye graset.Infanteriangrepsmerke ble senere funnet av SyV.
Infanteriangrepsmerke -det var ett slikt som ble mistet
ikke langt ifra der husnummer 56 nå står.Merket var skjørt
og falt i 3 biter – det ble så kastet (nyere tid)
Tyskerene trente ofte – og i det minste ved en anledning innenfor vårt
område – da vest for Rehaugene (oppi heiane) – det ble da trent på troppsangrep.
Kildetekst nedenfor : Ingmar Areklett
Innlegg i Kjerkjebla For Torvastad menighet Nr 2 – 2015 – Årgang 59
17. mai 1941 talte Alfred Hauge på Ungdomslagets tradisjonsrike fest på Ungdomshuset.
Han var lærer i bygda, og på vei til Haugavågen noen dager før, begynte elevene hans
på Hauge skole sjølvmint å syngja vers etter vers av Gud signe Noregs land.
Sangen synte seg å vera eit ufarleg kvad på Karmøy, og ære til
øy og bygd for det! skrev Hauge i sine memoarer.
Sko av fikseskinn eller papir
Sko av fiskeskinn eller papir var ikke uvanlig på Vikshålandsgarden under 2.verdenskrig. Erling Vikshåland hadde sko av fiskeskinn -sannsynligvis var skinnet av steinbit ettersom han kan huske at de hadde en gråfarve.
Radioapparater :
Innlevering av Radioapparater : Kilde : Haugesunds Avis, tirsdag 5. august 1941 Link :https://www.nb.no/items/bf1e7448cb172350e1fee5e88899420c?page=3&searchText=vikshaaland